Jeg dømmer meg, åsså dømmer jeg deg…

Namaste:)

I lang lang tid egentlig helt siden jeg var i Hellas har jeg hatt litt sånne utavmegsjæl-opplevelser som jeg ikke helt klarer å shake.

Mennesker er mest gode tror jeg men så skjer det ting som lar oss hengi oss til det som ikke er så godt. Misunnelse, sjalusi, dømming, sutring, klaging etc..
I min yogaverden er det så mange fantastiske mennesker, det er gode mennesker som lar deg få være deg. Som ikke forventer noe av deg og det er det aller beste. Men så har du også den gruppen med mennesker som har havnet i det flotte og frie yogamiljøet som dømmer seg selv og sine medmennesker. Ja du hørte riktig Yogiser er også dømmere dessverre. Dessverre så er det sånn også her at man dømmer sine medmennesker fordi de ikke er innenfor sin egen standard.
Kanskje jobber de ikke med yoga akkurat der du tenker at man skal jobbe med yoga, kanskje spiser de noe du mener man ikke skal spise, kanskje sier de noe som du synes er rart, kanskje har de ikke på seg klær fra de rette yogamerkene, kanskje er jeg ikke flink nok yogalærer, kanskje burde jeg stått på en hånd og brettet meg i vinkel, kanskje, kanskje,kanskje…

img_8966

Jeg, Yvonne er ingen “saint”, jeg er også en dømmer. Jeg dømmer meg selv. Jeg har hele livet mitt brukt mye tid på å IKKE være som alle andre fordi majoriteten har vært “mobbere”. Selv har jeg vært størst i å dømme yogalærere som jobber på treningsstudio for eksempel for det kan jo ikke være skikkelig yoga det… Vel det er jo ikke alltid sånn, selvfølgelig er det mye rart der som det nok også er på yogastudio men de jeg har møtt her jeg jobber er iallefall flotte mennesker, dedikerte yogiser med en fantastisk egenpraksis og evne til å lære bort.
Det er så lett å snakke negativt om mennesker, finne alle “feilene” som alle har istedenfor å fokusere på det som gjør deg glad. Det er vanskelig å vende ryggen til å gå når noen du er glad i snakker negativt om noen, det letteste i verden er å fyre opp under det og lage det mye værre enn det trenger å være. Jeg tar meg selv i å dømme, det er ikke alltid jeg dømmer fordi jeg vil dømme men fordi noen gjør noe som jeg mener blir gjort uten gode intensjoner. Og det er ingen unnskyldning, det er jo ikke greit å dømme.

Bilde 28.07.2014, 20.20.54

Vel, det å komme så langt at man klarer å innse det er et steg på veien, nå gjelder det bare å fortsette å øve, øve og øve.
Etter jeg var i Hellas så ble jeg enda mer interessert i meditasjon og mindfullness enn jeg har vært før, dette er ekstremt spennende og har virkelig gjort meg nysgjerrig. Jeg har lest mye om dette og lett og lett etter gode kurs å ta.
Før jeg visste ordet av det datt det en utdannelse i fanget mitt, sånn helt ut av det blå og nå har jeg fullført uke 2. Det er tilsammen 8 uker med skole og handler mest om meditasjon og mindfullness. Vi har litt yoga også men det er mindful yoga.
På disse to ukene har jeg lært ganske mye om hjernen til oss mennesker ved å være på forelesninger utført av verdenskjente hjerneforskere.

Jeg må bare si at for min del så var det ikke sinnet og den mindfulle biten som gjorde at jeg ble nysgjerrig på yoga. Det var praksisen først og fremst. Nå er det rett og slett den delen jeg ikke engang la merke til som fasinerer meg mest.

Jeg skal ikke gå inn på hjernen å dens alle funkskjoner her i dag ( kanskje senere en gang for spesielt interesserte) men jeg kjenner at 2 uker med meditasjon og mindfullness har gjort noe ekstremt rart og ikke minst overraskende med meg som person.  Jeg er så mye mer oppmerksom på alt, jeg ser alt så mye klarere i øyeblikket. Etter bare 2 uker…
Men la meg bare få si at det er ikke veldig lett, det å være oppmerksom å sitte stille, gå stille eller være i ro med bare deg. Ingen device, ingen TV ingen forstyrrelser av noen sort i 20-40 minutter hver eneste dag er ekstremt utfordrende.
Når vi suser rundt og skyndter oss med alt som vi er så flinke til så kjenner vi ikke skikkelig etter. Mange kjenner sikkert til den der “at livet går i full fart på autopilot og når det først er fri eller ferier så blir man syk eller får vondt et sted”. Vel, det er ikke så rart for da har du tid til å kjenne etter.
Det jeg personlig har mest utfordring med i min meditasjonspraksis frem til nå er sensasjonen av “fysisk smerte” et sted i kroppen når jeg ligger eller sitter helt stille i en stilling og trangen til å skifte eller røre meg så jeg får bort denne sensasjonen. Det finnes mange triks som munker og mere erfarne meditanter bruker for å komme dit og noe av det jobber jeg med nå.
Jeg trodde jeg kjente meg selv og kunne endel om meditasjon men det var altså ikke helt sånn før jeg nå virkelig ble tvunget til å gå helt INN.

Noen av meditasjonsteknikkene er ekstremt vanskelige og nok for viderekommne men man må jo igjennom alt dette når man går skole slik at man kan utvikle seg og lære det bort 🙂

img_8967

Jeg gleder meg og gruer meg til en ny meditasjon hver dag, det er alltid spennende å se hva som dukker opp, om jeg klarer å være oppmerksom når det kommer, å det å ikke dømme har alt å si. La det som skje bare skje og ikke døm, hverken deg selv, forstyrrelser av noe slag eller ditt medmenneske.

Jeg tror at hvis vi øver oss og øver oss og øver oss på å være snill så glemmer hjernen vår etterhvert hvordan det er å være slem 😉

ønsker deg ei helt magisk påske med alt du elsker å gjøre.

-lots of love-

Y.