ok, nå tør jeg poste dette…..

( innlegget er opprinnelig skrevet i november 2016)

Hodet mitt er et eneste stort virrvarrsurr av dimensjoner, og de som kjenner meg meget godt vet det 😀

De vet at jeg har hundre tusen drømmer, planer og ideer, de vet at jeg er høyt å lavt, har hundre tusen følelser som vises utenpå kroppen, jeg kan begynne å grine helt plutselig av en deilig låt, eller jeg kan miste pusten av en setning som tok meg rett på ordet og er ikke redd for å dele noen ting. Jeg er ikke typen til å holde kjeft om det jeg har lyst til å gjøre og dette resulterer ofte i at de som ikke kjenner meg så godt bare ser “FAILURE” fordi jeg gjennomfører kanskje bare 3% av de ideene jeg spyr ut daglig.
Noen bekjente og noen få jeg kjenner er som meg selv, utrolig kreativ og har mange planer og ideer men forskjellen på oss er at de fleste har vett nok til å holde det for seg selv så slipper de så stor fallhøyde når de ikke gjennomfører det de har tenkt eller rett å slett ombestemmer seg.
Dette kan jo slå begge veier for både meg og de men ofte i mitt tilfelle så ender det opp med at noen kanskje mister troa på det jeg har å komme med.

img_9388

Venner er nær nok til å lytte med åpne ører og vise interesse men de lager heller ikke noen “big deal” ut av at det ikke bar frukter av nettopp den ideen eller akkurat det påfunnet…
Men igjen så er de over seg av begeistring og glede på mine vegne de gangene jeg faktisk gjør det jeg sier jeg vil.

I dag så skriver jeg dette innlegget som jeg nok ikke kommer til å poste enda, og det litt pga det samme som alle de grunnene over her. Kommer dette til å skje eller er dette en av de 97% som det ikke blir noe av?  Så ja… jeg kjenner meg selv også veldig godt.

Dette betyr så uendelig mye for meg. Det å ta denne utdannelsen videre, bygge på det jeg har startet på, ikke fordi det er å undervise jeg drømmer om nødvendigvis. Jeg som så mange andre vil finne ut av hva jeg er i stand til, hva verden kan vise meg, hvor langt kan strikken tøyes? ( ja du kan kanskje kalle meg et evig barn)

img_9387

Da jeg var lita jente, faktisk så liten at jeg ikke skjønte så mye enda så var jeg ei lykkelig lita lyshåra tulle som lyste av rampestreker, morfar kalte meg kreativ og energisk.
Jeg var så heldig å ha en morfar som lot meg få være meg selv 100% og som oppfordret til kreativiteten min. Etter at jeg ble litt større og fant ut at de andre mødrene og fedrene hadde det ikke helt sånn som meg og de voksne hadde alltid en rynke i mellom øynebrynene hver gang jeg delte mine kreativiteter så ble jeg mer forsiktig på å dele meg selv med allmennheten.

En eneste ting har vært en påle i eventyret som er livet mitt, en konstant og det er Yoga. Yoga har fulgt meg i 17år av og på. I de senere årene har jeg fått muligheten til å klare å dykke enda dypere i min egen praksis og har til og med klart å lære meg å lære det bort.
Yoga utfordrer meg og jeg trenger å utfordres, jeg trenger utdanning, jeg vil lære, å lære enda mer, å enda mer. Jeg er ekstremt nysgjerrig.  Jeg tror jeg aldri kommer til å ville slutte å lære. Jeg elsker å lære. Og ikke bare om Yoga men om alt som fanger min oppmerksomhet. Det å lære om seg er en helt unik og utrolig spesiell reise som aldri tar slutt. Jeg liker veldig godt å lære bort også men den viktigste biten er å lære selv synes jeg.

img_9386

(juli 2017)Du har sikkert gjettet det allerede og mange av dere har visst om det en stund da jeg har studert mye filosofi og lest endel teori på veien, men nå altså i September så reiser jeg igjen ned til Hellas og fortsetter på mitt yogaeventyr. Denne gangen litt mer belest, litt mer erfaren men helt uten forventninger, helt åpen for nye impulser og helt blanke ark som er klare til å skrote på ❤

img_9385

Jeg gleder meg helt vilt til å komme tilbake til deg vakre Hellas ❤

Advertisements